søndag 29. juni 2014

Klatrerose - med den helt riktige fargen

slyngrose, klatrerose
Slyngrosen Gerberose kan bli 4 meter, og den er nesten uten torner. Den lyser opp med masse duftende blekrosa blomster. Denne klatrerosen har faktisk den helt riktige, blekrosa fargen. Den passer perfekt til en grå mur eller vegg. 
klatrerose
Jeg hadde den stående et helt år kun i en krukke, i mitt meget forblåste, vindharde inngangsparti. Det var min aller første rose, som jeg fikk av min mor i et tidlig stadie i min roseinteresse. Denne røffe starten klarte den utmerket.
Noe av det beste med den, er at den gjenblomstrer til langt utpå høsten. Skyggetålende er den visst også, det kan jo være derfor den taklet mitt forblåste inngangsparti så bra.

Den eneste utfordringen med denne romantiske wichurana-slyngrosen, er at den har en tendens til å få sopp på bladverket. Dette går ikke utover blomstringen, men det er egnet til å skape en viss irritasjon når bladene får svarte flekker. Men denne ulempen oppveies av de mange fordelene: Dens skjønnhet, evnen den har til å remontere (gjenblomstre), og ikke minst det faktum at den nesten er torneløs!
Forlaget Damms store, ærverdige Roseleksikon sier på sin side at det er en sunn rose, den anbefales i boken Franske fornemmelser i nordiske haver fra Jeanne D´Arc Living, og Helen Fredholm har den i sin fantastiske hage på Fredholm. Så jeg er i godt selskap.

torsdag 26. juni 2014

H I S T O R I S K E roser

Gammeldagse roser fra før 1900, er ofte fylte med et vell av kronblader, og så har de en helt fantastisk duft. Selv om de ikke har så lange stilker å plukke som de moderne tehybridene, er de vakre når de flyter i vann, eller står i en liten vase for seg selv.

Øverst ses klatrerosen Paul Noël, til høyre hvite, riktblomstrende Madame Plantier, andre rad fra venstre Comte de Chambord, Jacques Cartier, Stanwell Perpetual.

To stripete Honorine de Brabant, ved siden av de mørke Cardinal de Richelieu (øverst), Tuscany Superb (størst) og i midten Nuits de Young. Uutsprungen ovenfor er velduftende Conrad Ferdinand Meyer. Tredje rad Louise Odiere, Comte de Chambord og Maiden´s Blush, nederst Stanwell Perpetual og Jacques Cartier.

torsdag 19. juni 2014

Midtsommer med David Austin-roser

Engelske og historiske roser springer ut overalt nå, og aller tidligst var Geoff Hamilton:
geoff hamilton
Geoff Hamilton sprang ut på min bursdag 1. juni, og den dufter himmelsk. Det er med stor lettelse jeg endelig ser den igjen. Allerede fra tidlig i juni var flere roser i gang, så det blir en rekordlang rosesesong i år.
Det store prosjektet akkurat nå, er å binde opp de mange rosene som begynner å sprette overalt. Det er et puslearbeid som man kan ta innimellom slagene. Her har saks og jutegarn blitt liggende igjen etter runden i går, utstyr man hele tiden trenger.
david austin
"Hva er paradis? Om det ikke er en hage, en frukthage full av trær og urter og intet annet enn fryd og glede." - William Lawson

lørdag 14. juni 2014

Peoner søte som meliskyss

Monsieur jules eli
Peonen Monsieur Jules Elie dufter som et meliskyss fra 5-årig bursdagsbarn, som rosafarget marsipan. Søtere enn smoothie med bringebær, hvite rips og melon. Som drinken San Fransisco uten alkohol. Lettere enn sommeregn på barbent asfalt.
Den ble kjøpt uten hensyn til navn og nummer, i tidlig fase av hageinteresse da hagen nettopp var blitt vår. Ved hjelp av intens Google-søking i det aktuelle gartneris sortement, har jeg greit å dedusere meg frem til sortsnavnet. 
BoGrønt som jeg tilfeldigvis var innom med en venninne den første hagevåren for 5 år siden, selger nemlig fortsatt nøyaktig de tre peonsortene jeg den gang sikret meg. Kriteriet mitt var ganske enkelt at de skulle være "rosa". I dag er jeg glad for at jeg valgte noen som ikke blomstrer helt på likt. Denne åpner sesongen:
Sammenlignende peon-politikk tilsier at duftende Monsieur Jules Elie er en vinner. Under ses Festiva Maxima, nok en ærværdig sort, med store pom-pom-baller av hvitt med burgunderrøde streker i midten.
Den hvite peonen Festiva Maxima bøyer seg mot plutselig sommerregn, og søker nærmere spirende lavendel. De rosa spirene i bakgrunnen tilhører salvie, og man skimter såvidt lyserød storkenebb.
Angel´s Cheeks har i år vunnet mitt hjerte, med en kjølig "blå" måte å være rosa på. Den vant allerede hjertet mitt første året, før jeg så den i blomst, utelukkende på grunn av navnet. Den har fått en egen støttepinne i det betenkelige blåse-været vi har hatt i det siste.
Angel´s Cheeks i selskap med knopper fra Festiva Maxima og Sarah Bernhardt i umiddelbar nærhet, med engelske roser og lavendel i bakgrunnen.
Hvite valmuer har i år fått fri dressur i hagen etter at jeg sådde dem for noen år siden, og de står godt sammen med de hvite peonene. Midt i bildet rosa salvie, sådd innendørs i fjor vår. 
Det beste av alt, er at jeg ennå ikke har fått en eneste Sarah Bernhardt-peon i blomst ennå. Silkepeonene blomstrer side om side, og forsøker å overgå hverandre i skjønnhet og duft. Mer om stell av peoner finner du her.